Nyere forskning viser at fiskens evner og
egenskaper er mye mer nyansert enn vi tidligere var klar over. Det vil
si at en fisk har evne til å føle smerte og frykt. Fiskene i
oppdrettsnæringen lever et liv langt unna et naturlig habitat og med
liten eller ingen mulighet til å dekke sine instinkter og behov.
Oppdrettsfisk er mye mer eksponert for sykdom, skader, samt at de viser
store adferdsavvik. I tillegg sitter
oppdrettsnæringen med et stort ansvar for miljøet. Forurensing med
restavfall og medikamenter påvirker det nære og fjerne miljøet.
Gjentatte ganger rømmer fisk fra oppdrettsanlegg, noe som skaper store
problemer for de naturlige økosystemene. Fisk og følelser Menneskers
holdinger til dyr er subjektive og moralsk og etisk begrunnet. Noen dyr
har vi et så nært forhold til at vi automatisk føler empati for dem.
Fisk mangler mimikk og kan heller ikke skrike. Dette gjør det
vanskeligere for oss både å gjenkjenne og forstå fiskens adferd. Det
slår oss ikke instinktivt at fisk kan lide på samme møte som en hund
eller et menneske. Mye tyder på at det er lettere å påføre og godta smerte på vesener som er ulike oss selv. Kan fisk føle? Det
har hersket vitenskaplig uenighet om fisk kan føle smerte. For å føle
trenger man bevissthet, for å ha bevissthet trenger man hjernebark – og
fisk har ikke hjernebark. Skeptikerne har dermed avvist at fisk har
mulighet til å føle smerte og oppleve stress og andre emosjoner.
Skeptikerne mener at fiskens reaksjon kun er en mekanisk
overlevelsesfunksjon. Likevel viser omfattende forskning at fisk
reagerer på situasjoner som også hos mennesker ville fremkalt det vi
omtaler og opplever som smerte. For eksempel elektriske støt, injeksjon
av gift, sult etc. Fisk reagerer da med synlige fysiske og psykiske
reaksjoner slik som krampetrekninger, stereotyp adferd, selvskading og
flukt. Det viser seg at fisk har områder i hjernen som reagerer når
fisken ble utsatt for på ødeleggende stimuli og skadelige materialer. Smertens
funksjon er å få oss til å reagere slik at vi unngår den stimulansen
som i første omgang skapte smerte og potensiell skade. Hvis vi ikke
kjente smerten ville vi ikke ha reagert. Og nettopp det er reaksjonen
også til fisken, på lik linje med andre vertebrater (virveldyr). Nyere
forskning viser også at det er stor sannsynlighet for at enkelte
virvelløse dyr, slik som blekksprut, også har evne til å føle smerte. Forskere
hevder at siden det nevrologiske grunnlaget for smertefølelse finnes i
alle virveldyr og smerte er en funksjonell egenskap, er det grunn til å
tro at alle virveldyr som har nytte av å føle smerte føler det. Smerte
er en den sansen som skal sikre at vi trekker oss unna farlige
situasjoner som kan eller har forårsaket skade. Smerten gjør også slik
at man holder skaden i ro slik at vevet får tid til å lege seg. Uten
smerte vil man ikke overleve lenge, verken fisk eller pattedyr. For
å bevise at fisken reagerer fysisk på smerte og at det ikke kun er en
mekanisk overlevelsesteknikk må man se på fiskens adferd i situasjoner
som potensielt kan fremkalle smertefølelse. Hvis fisken viser
stressreaksjoner og prøver å unngå situasjonen indikerer dette at de
kan føle smerte og deretter endrer sin adferd på bakgrunn av tidligere
opplevelser. Det er også funnet sterke bevis
på at sansestimuli opplevelses til tross for manglende hjernebark og at
dette er spesielt sant i forhold til smertefølelse. Nyere
hjerneforskning har kommet frem til at senteret for følelser er
plassert i den delen av hjerne som er eldst, utviklingsmessig sett. Det
har også vist seg at hos noen grupper virveldyr er hjernefunksjoner
plassert på forskjellige steder enn hos andre grupper virveldyr. Dette medfører at vi mest sannsynlig deler et bredt følelsesspekter med alle dyr, inkludert fisk. Mennesker bruker fisk – mange fisk – på flere områder: Fisk brukes som forsøksdyr, blir holdt som oppdrettsfisk,
holdt som familiedyr og vi fisker dem for mat og som sport. På mange av
disse områder blir fisk brukt uten å tenke stort på fiskenes velferd.
Hvordan behandler vi dem? Oppdrettsfisk I
2008 ble det produsert ca. 870.000 tonn oppdrettsfisk i Norge. Fisken
ales opp i innhegninger under vann, såkalte merder. Fiskene lever et
liv langt unna et naturlig habitat og med liten
eller ingen mulighet til å dekke instinkter og behov. Oppdrettsfisk er
mye mer eksponert for sykdom, skader, samt at de viser store
adferdsavvik. Her lever de ekstremt tett, noe som bl.a. medfører økte
problemer med aggresjon. Den store fisketettheten medfører også dårlig
kvalitet på vannet med lavt oksygeninnhold. Slakt
av oppdrettsfisk er også en enorm ufordring, blant annet grunnet det
store antallet. Fisken blir først transportert i nett til slakteriet
hvor det blandes ut CO2 i vannet for å bedøve fisken før avblødning ved
at strupen kuttes. Det kan ta lang tid før bedøvelsen virker og man kan
observere at stressnivået er stort i perioden før bedøvelsen virker.
Mange av fiskene forsøker panisk å rømme. | 